Refleksjoner – Make it Yours

«Det føles som om vi sykler gjennom en tagine», sier Scotty med henvisning til det ikoniske keramiske fatet vi får middagen servert på her i Marokko. Kanskje er det den røde jorden dekkene våre nå er fulle av, eller kanskje det er den brennende varmen som gjør trøyene våre våte av svette – eller mest sannsynlig en kombinasjon av de to. Uansett føles Scottys kommentar ganske treffende, for det er ingen tvil om at jeg koker.

Vi kaster oss rundt buktende, naturlige svinger og flyter gjennom små daler som sammen danner en naturlig pumptrack som avslutter vår episke 40 kilometer lang tur. Den begynte lett, fortsatte med noen kilometers bratt klatring og endte i riaden vi bor i ved foten av Atlasfjellene. Når vi triller inn porten der og får øye på svømmebassenget, er det helt uaktuelt å skifte til badeshorts først. Idet jeg stuper uti det kalde vannet, går tankene fra taginer til iskrem på bare noen sekunder, og det er en herlig følelse.

Helt siden jeg syklet her for første gang i 2006, gjennom en uke med bikepacking fra landsby til landsby alene, har Atlasfjellene vært min favoritt innen lett tilgjengelige sykkeleventyrer. Marokkos rike kultur, fargerike landskaper, avslappede islamske skikker og gjestfrihet gjør det til et innbydende land for alle med sans for eventyr. Og når man også tar med i betraktningen at Atlasfjellenes myriade av eselstier begynner bare en times kjøretur fra flyplassen i Marrakech, og at du gjør deg greit forstått selv med enkel skolefransk, betyr det at du her får sykkelopplevelser servert på et sølvfat. Eller kanskje rettere sagt på en tagine.

Her er jeg altså igjen, men denne gangen har jeg tatt med meg fire PRO-syklister – Scotty Laughland, Monika Buchi, Stefan Garlicki og Sharjah Jonsson. Alle er i Marokko for første gang, men de er sultne på å finne ut hva landet har å by på, og alle har hvert sitt unike sett av ferdigheter de kan bruke i landskapet som møter oss. Dette er riktignok min femte tur til Marokko, men jeg håper at mine medsyklisters nye opplevelser og unike syklestiler vil sørge for at jeg får se enda mer av hva dette fantastiske landet har å by på. Og jeg måtte ikke vente lenge på svaret.

Vi møter min gamle venn Lachen, en lokal terrengsykkelguide, på en steinkafé høyt over den søvnige landsbyen Imlil. Rett sør for oss ligger Toubkal, som med sine 4167 meter er Marokkos høyeste fjelltopp og rager himmelhøyt på sitt brutale vis. Mens vi nipper til søt myntete, mimrer vi om gamle dager og får høre hvordan pandemien de to siste årene har rammet turismen, som er landsbyens livsnerve. Deretter setter vi oss tilbake på sykkelsetet, fulle av søt te og fjasete energi, og begir oss ut på en løs og snirklete sti som bukter seg sikksakk gjennom en skyggefull furuskog. Der jeg sitter på halen og titter på støvskyen som virvles opp av ti dekk foran meg, kan jeg bare så vidt se silhuettene av de andre syklistene som tar skarpe linjer gjennom de trange svingene og gjør whips over kampesteinene – linjer og former jeg aldri hadde trodd jeg skulle få se på en marokkansk sti.

Vi kommer ramlende ut av stien 500 meter nedenfor i et hav av smil og high-fives – fulle av oppgløddhet og nye refleksjoner. Stien vi nettopp hadde syklet, er en gammel eselsti opp til passet. Her trasker det fremdeles flere titalls hover daglig, så det er noe helt annet enn en spesialdesignet sykkelpark. Men ut fra stemningen i gruppen å dømme er den minst like morsom. Men hva om vi bare ryddet den litt? Og kanskje la inn litt mer flyt i noen av de mest besværlige svingene? Lahcen er enig. «Esler, vær og vind tærer på», sier han. Stier som dette er hverdagskost for ham – og han gjør mer enn gjerne litt arbeid med dem. For til syvende og sist betyr bedre sykkelopplevelser mer fornøyde turister.

Allerede tidlig neste dag er vi tilbake på stien med Lahcen og hans kollegaer Mohamed og Houssain – utstyrt med et dusin redskaper og en iver etter å svette litt. Denne hæren av terrengsyklister utrustet med river og spader virvler opp en diger støvsky når de går løs på kampesteiner og flytlinjer, helt til stiens fulle potensial er avdekket. I løpet av dagen utveksler vi ideer om syklestiler og linjevalg, diskuterer forskjellen på å rydde en sti og overpolere den – og sist, men ikke minst fordelene og ulempene med å ha sukker i mynteteen.

I løpet av de neste dagene blir det mange flere turer, opplevelser og smil når Lahcen tar oss med stadig lenger fra Imlil. Når det hele er over, ser jeg hvordan alle inntrykkene av Marokko reflekteres i ansiktene til medsyklistene mine – en harmonisk tilfredshet etter å ha begitt seg ut i det ukjente og blitt belønnet for det. Det innebærer alt fra å våkne av bønneropet hver morgen, slite seg opp bratte hike-a-bike-partier og oppleve helt avsidesliggende stier til å rake stein i marokkanske fjellsider og bli møtt av vertskapets gjestfrihet når de inviterte oss inn på middag med familiene deres – som selvsagt var et festmåltid med den beste taginen jeg noensinne har smakt.